BERGVERKSSOMMER

BERGVERKSSOMMER

Var: ukepressereporter

Ble: sommervert

Å steke vafler på kjøkkenet i direktørens sommerbolig Bråten på Grua, er en spesiell følelse. I dette huset bodde bergverksdirektør Henrik Christian Borchgrewink og hans kone  Sevy, da det var nytt og flott for hundre år siden. Satte bergverksdirektøren noen gang sine ben på sitt  eget kjøkken? Fantes det vafler den gangen? Plukket fruen  bær og laget syltetøy?  Eller var det tjenestefolk som ordnet alt slikt?

Tenkte herskapet i det hele tatt på hvordan de hadde det, tjenestefolkene og arbeiderne som hakket og løftet og flyttet på stein i gruven han var direktør for. Satt direktøren kanskje og og tittet på malmkassene som kom med taubanen nesten rett over tunet på sin vei ned til Vaskeriet ved Sveselva, mens han røkte sin pipe og leste sin avis? Kanskje tenkte han mest av alt på fortjenesten fra gruvedriften som ikke var så stor som han kunne ønske seg.

Historien forteller at han var en mann som var svært glad i Grua, og i sin vakre kone , og at han elsket de hyggelige sommerene de hadde sammen her.  Faktisk så finner man ekteparets gravsted her på Grua. De hadde ikke egne barn, så andre overtok det flotte huset. At  det nå er blitt bergverksmuseum, er nærmest et lykketreff.  Først overtok fjernere slektninger, som hadde det som feriested. I mange år sto huset tomt. Man snakker om uenighet og familiefeider. Dessverre ble den staselige boligen med stort bibliotek og vakre eiendeler stygt herjet av pøbler før kommunen fikk satt en stopper for det.

Da ildsjelene som hadde opprettet Hadeland Bergverksmuseum på Grua Stasjon i 1993, fikk ta hånd om huset og bruke det til museum, ble en kjempeinnsats som gjort for å sette det i stand. Fra 2010 ble det en del av Randsfjordmuseet og alle som vil komme på museumsbesøk. Ikke bare museet kan de se, alle som vil kan bli med i gruvene, se og oppleve  trange ganger, mørke og kulde, og kanskje få et innrykk av hvordan det var å være gruvearbeider for 100 år siden.

I sommer er jeg sommervert for første gang.

Med mann og nå voksne barn har jeg bodd på Grua i 34 år. Jeg flyttet hit da «Moelvenfeltet» ble bygget i 1981. Pendlet til Oslo med tog som alle andre. Et fint sted å bo med mye historie man aldri hadde tid til å bli helt kjent med.

I fjor sommer, som i 35 år før det, var jeg ukepressereporter.  Og kunne sikkert skrive en egen historie hva som skjer i norsk papirpresse. Opplagssvikt, nedskjæringer, innskrenkninger, omlegginger, og nedbemanninger.

Selv opplevde jeg å bli en av de overtallige. Jeg ble tilbudt å velge tidligpensjon, med oppsigelse som alternativ.

Hva gjør man da? Kjenner etter hva man virkelig har lyst til å drive med resten av livet? Hva annet man kan? Hvilke muligheter finnes? Å få en ny fast jobb som journalist er nærmest utenkelig i dagens mediaverden.

Da journalistjobben forsvant tok den med seg min interesse for  ukepressen.

Men interesse for å fortelle og formidle har jeg fortsatt.  Den delen av jobben jeg altid har likt best er å møte mennesker, lytte til deres historie, og gjenfortelle den til andre.

Fra svunne tider på Universitetet i Oslo kjente jeg også en annen interesse krype frem.  Mitt fag, historie, som har vært nedprioritert i mange år, er slett ikke borte. Nå ville det frem igjen. Kanskje det kan brukes til noe?

Som eldre arbeidssøker skjønte jeg fort at jeg ikke akkurat stilte i første rekke.

Det jeg ønsket meg var en interessant jobb, der jeg kunne bruke mine kunnskaper. Helst lokalt på Hadeland, for nå var det på tide å bli bedre kjent med folk og miljø her jeg bor.

Og det har jeg fått. Å være sommervert på Hadeland Bergverksmuseum er riktignok temmelig sesongbetont, men det har gitt meg anledning til å friske opp masse på historiekunnskapene.  Jeg møter hyggelige mennesker, forteller dem om bergverk, viser frem museet og guider dem i gruven  på Nyseter. Steker vafler og serverer kaffe med flotte kolleger.

Når man har  stått opp grytidlig og pendlet en time med tog i hele sitt arbeidsliv, er det fantastisk å spasere til jobben. 350 meter klokken 11.00 på formiddagen.Sette ut skiltet, flagget, og gjøre seg klar til en ny dag på museet, med nye interesserte gjester, og selv kunne lese og oppdatere seg på Hadelands lange og spennende del av Norgeshistorien. Møte ildsjelene fra venneforeningen og ta del i deres omfattende kunnskaper om stedet og museet. Hyggelige sommeruker med nye erfaringer og inntrykk har det blitt. Og tilbud om nye oppdrag tar jeg gjerne imot.

Vafler fikk han nok direktøren også, for huset her var opprinnelig utstyrt med en gedigen vedkomfyr, sannsynligvis med vaffeljern som kunne byttes ut med en av platene. Det sies at vaflene av den typen vi kjenner, kom fra Tyskland, og  vaffeljernet ble tatt patent på i 1869. Det var vanlig å lage dem av byggmel den gangen. Hvetemel var en luksusvare som kom senere, men jeg tror nok at direktøren selv fikk kose seg med dem.

Resten av historien forteller jeg gjerne hvis du tar turen til Grua en dag.

Lise Rossow

sommervert

Skills

Posted on

02/08/2016