Velkommen til Randsfjordmuseene AS

Treforbrukende industri

Tilgang på brensel var en av forutsetningene da glassverk og andre energikrevende virksomheter skjøt fart på 1700-tallet. I Jevnaker var det Hadeland Glassverk og til en viss grad teglsteinsverkene som var eksempler på slike virksomheter. Bruk av trevirke som energikilde ble redusert etter hvert som nye energiformer vokste fram på 1900-tallet. Utover energibehovet disse virksomhetene hadde var det husholdningene som var de virkelige storforbrukere av brensel.	©Odd Struksnæs
Glassverk Norges store skogforekomster var bakgrunn for etableringen av det som skulle komme til å bli en av de mest treforbrukende industrier i Norge nemlig glassindustrien. Under den dansk-norske kongen Christian 6. ble ”Det Nordske Compagnie” opprettet i 1739, dette kompaniet skulle utvikle Norges ressurser og en tenkte særlig på de store skogene. Med statlige privilegier og importforbud av glass ble forholdene lagt til rette for etablering av glassindustrien. Behovet for glass var stort og det ble anlagt hele 7 glassverk i Norge på 1700-tallet. I 1741 ble ovnene tent for første gang på Nøstetangen ved Hokksund, 7 år senere sto Aas grønne hytte på Volden i Sandsvær ferdig 1.	Postkort som viser vedlagrene ved Salterudhaugen i 1908. Fotograf: Ukjent. © Hadeland Glassverk
Hadeland Glassverk I 1762 begynte kompaniet å se seg om etter et egnet sted å anlegge glassverk Etter nøye vurdering falt valget på Jevnaker i sørenden av Randsfjorden. Valget ble gjort på bakgrunn av de skogrike områdene rundt fjorden. Disse områdene var godt egnet på grunn av at de ga stabil og rikelig tilgang på ved, samtidig fungerte fjorden som transportvei. Størsteparten av trevirket som glassverket hadde behov for gikk til fyring av de energikrevende smelteovnene. Ved siden av smelteovnene var det egne ovner for tørking av sand og ved. Tømmer til byggematerialer ble kjøpt inn og skåret til på verkets eget sagbruk. Trevirke ble brukt både til transportkassene og som treull til glasspakkingen. Blant glassverkets husholdninger økte forbruket av brensel i takt med antall beboere. Denne utviklingen ser vi i folketellingene for Jevnaker fra 1801 til 1900 2. Selv om fagarbeiderne var hentet fra utlandet ble lokalbefolkningen gitt arbeidsmuligheter som ga god fortjeneste ved glassverket. I anleggsårene arbeidet de som tømrere og snekkere. Etter at driften kom i gang i 1765 fikk lokalbefolkningen inntekter i form av arbeid med tømmerfløting, kjøring av tømmer og lakterved 3, opplegging og kløyving av ved, sikting av råaske og transport til og fra glasshytta. Det som ga størst fortjeneste for lokalbefolkningen var levering av ved. I årene 1794-1808 var det rundt 150 mindre vedleverandører tilknyttet verket, likevel ble mesteparten av behovet dekket av større leverandører. En annen inntektskilde for lokalbefolkningen var levering av råaske, dette ble brukt som tilsetning i glassmassen. Veden som ble brukt var i hovedsak lakterved, og i 1760 -årene ble det satt en standard for denne veden. Den skulle være ca. 1,25 meter lang og være opplagt i favner på 1,9 meter i bredde og høyde.	Fotografiet er tatt fra Salterudhaugen og viser store vedlagre på Hadeland Glassverk i 1870. Fra høyre sees Glasshytta, Rødbygningen, den gamle smia og sydøst-enden av kullhuset (de to siste ble revet i 1871). Bakenfor ligger sagbruket og hovedbygningen med uthus. Over og til venstre i bakgrunnen for Rødbygningne sees Pottekammerbyngingen, enda litt til høyre ligger gården Baskerud (Bellevue). Rett over Hovedbygningen ligger Branteflaten og arbeiderboligene Grønland. Fotograf: Ukjent. ©Hadeland Glassverk
Transport av lakterved til glassverket Mesteparten av lakterveden kom fra skogene i Nordre og Søndre Land, som regel fra områder der det var mye tørrgran og dårlig sagtømmer. Lakterveden ble hugget og lagt opp om vinteren og fløtet langs de mindre vassdragene til Randsfjorden i vårløsningen. Herfra ble veden samlet i store grimer og slept med båt til Jevnaker. Lensa med fløtningsved fylte bukta utenfor glassverket hele sommeren. Når veden skulle opp til tørking, ble vedvogna ble rygget ut i vannkanten og vedkjørerne gikk ut i vannet for å lesse på. Veden ble så kjørt til lagring på Salterudplassen.	Foto fra rundt 1870. Bukta utenfor Hadeland Glassverk er full av tømmer. Fotograf: Ukjent. ©Hadeland Glassverk
Treaske som råstoff i glassproduksjon Ved kan også omarbeides til pottaske som var en viktig del av råmaterialet ved glassproduksjonen. Pottasken ble tilsatt mengen 4 for å senke smeltetemperaturen fra over 1700 °C til rundt 1400 °C. Den var dermed et viktig hjelpemiddel for å spare energi. Etter at ovnene ble tent på Jevnaker i 1765 baserte glassverket sitt behov for råaske på levering fra faste leverandører. Etter hvert som behovet økte til 5700 tønner aske årlig ble dette kjøpt inn fra husholdningene i hele distriktet. Som følge av det økte behovet merket man allerede i 1780-årene en prisstigning, det neste tiåret økte prisene for alvor og omkring 1800 var prisen oppe i 48 skilling pr. tønne, for riktig fin akse kunne en tjene opptil 80 skilling 5 for tønna. Verket produserte pottaske i et eget kokeri, i 1860-årene ble pottasken erstattet av fabrikkfremstilt soda. Ny teknologi – nytt brensel Overgangen fra ved til fossilt kull 6 som viktigste brensel gikk gradvis. Rundt 1880 tok glassverket i bruk en ny type smelteovn som kunne fyres med steinkull. I årene 1889/90 gikk man helt over til denne måten å smelte råvarer. Da Bergensbanen åpnet i 1909 ble det lettere å frakte steinkull til verket, og verket gikk over til å bruke steinkull (fossilt kull) også som husholdningsbrensel. Det ble ikke brukt elektrisk kraft på Hadeland Glassverk før i 1939 enda Toverud Elektrisitetsverk på vestsiden av Randsfjorden solgte strøm fra 1915. Det var betenkeligheter vedrørende bruk av elektrisitet som energikilde helt til etter 2. verdenskrig, men brenselmangelen under krigen gjorde at skepsisen ble satt til side. Allikevel skulle det ta flere år før strøm ble den enerådende energikilden på glassverket. Elektriske smelteovner ble ikke installert før på begynnelsen av 1960-tallet.	Tegning fra 1879. Store vedlagre fyller hele Salterudplassen. I bakgrunn sees askehuset, der det ble kokt pottaske. Glasshytta med fabrikkpipa midt på tegningen. Tegning av R. Gube. ©Hadeland Glassverk
Ny teknologi – nytt brensel Overgangen fra ved til fossilt kull 6 som viktigste brensel gikk gradvis. Rundt 1880 tok glassverket i bruk en ny type smelteovn som kunne fyres med steinkull. I årene 1889/90 gikk man helt over til denne måten å smelte råvarer. Da Bergensbanen åpnet i 1909 ble det lettere å frakte steinkull til verket, og verket gikk over til å bruke steinkull (fossilt kull) også som husholdningsbrensel. Det ble ikke brukt elektrisk kraft på Hadeland Glassverk før i 1939 enda Toverud Elektrisitetsverk på vestsiden av Randsfjorden solgte strøm fra 1915. Det var betenkeligheter vedrørende bruk av elektrisitet som energikilde helt til etter 2. verdenskrig, men brenselmangelen under krigen gjorde at skepsisen ble satt til side. Allikevel skulle det ta flere år før strøm ble den enerådende energikilden på glassverket. Elektriske smelteovner ble ikke installert før på begynnelsen av 1960-tallet.	Hadeland Glassverk 1947. På fotoet sees bla. saga med kjerraten foran som riksvegen passerte under. Verkebrygga er under bygging. Utsnitt av foto. Fjellanger Widerøe Flyveselskap © Hadeland Glassverk

Teglverk I likhet med glassverkene var tilgangen på brensel avgjørende for etableringen av teglverkene 7,. Den første teglsteinsproduksjonen i Jevnaker ble satt i gang på Jevnaker prestegård rundt 1776. Den gylne tiden for teglsteinsvirksomhet kom i 1870-årene på grunn av det store behovet for teglstein som byggemateiale i byene og i de raskt voksende industrisamfunnene 8. I Jevnaker lå det flere teglverk, blant annet på Nesbakken, Halvorsbøle og Kammerud. Onsager Teglverk (1827 – 1942) var imidlertid det eneste verket av en viss størrelse som var i drift over lengre tid.	Teglstein i strandlinja ved det nedlagte Halvorsbøle steinverk 2005 (utsnitt). © Kari-Mette Avtjern Randsfjordmuseene AS
	Les mer i Aase Bergers artikkel "Teglverk på Hadeland" i Årbok for Hadeland 1988, s. 39-42.
Onsager Teglverk Teglverket ble etablert på gården Onsager etter et økende behov på Hadeland Glassverk for varmesikkert byggemateriale. På Onsager var det god leire og lett ankomst til fjorden. Produksjon av takstein og murstein var til å begynne med en binæring til gårdsdriften. Steinen fikk raskt ry på seg for å være av god kvalitet og ble snart levert over hele Østlandsområdet. På det meste hadde verket 40 ansatte og en produksjon på 1,5 millioner stein i året. Verket hadde egen brygge der lektere lå klare til å frakte steinen videre, der lå også veden før den ble lagt opp på land i store vedstabler. Ovnene der steinen ble brent var fyrt med ved. I 1884 anskaffet Onsager Teglverk en ringovn som kunne brenne døgnet rundt. Steinene ble ført langsomt inn i ovnen via transportbånd og like langsomt ut igjen for ikke å få en for brå avkjøling. Den nye ovnen hadde plass til rundt 80-90 000 stein og hele prosessen tok 15 døgn. Det ble ikke produsert stein om vinteren på Onsager fordi en ikke kunne hente ut leire når det var frost i bakken. Produksjonen ved Onsager Teglverk ble lagt ned i 1942. Man forsøkte å starte opp igjen driften i 1946, men lyktes ikke da var det vanskelig å hente inn i sesongarbeidere. I tillegg hadde også rimeligere importstein kommet på markedet.	Onsager Teglverk 1950. Foto: Fjellanger Widerøe Flyveselskap © Randsfjordmuseene AS
Taksteinform, Onsager Teglverk © Kari-Mette Avtjern Randsfjordmuseene AS	Fabrikkpipa etter det nedlagte Onsager Teglverk 2005. © Kari-Mette Avtjern Randsfjordmuseene AS (HF)