ET SÆREGENT ELGTREKK

Det eksisterer i dag et særegent elgtrekk mellom snørike lavereliggende sommerbeiter dominert av granskog vest for Mjøsa, og snøfattige høyereliggende vinterbeiter dominert av furu, vier, einer og bjørk vest for Gudbrandsdalen. Vintertellinger fra fly og sportellinger om våren på flere strekninger har vært gjort siden slutten av 1970-tallet, og viser en tydelig trekktradisjon gjennom hele dette tidsrommet. Gjennom bruk av radiosendere på elg i dette området midt på 1980-tallet, har det vist seg at mange av kuene vandret mer enn 50 km mellom sommer og vinterområder. Det store antallet fangstgroper i områder med markante elgtrekk i dag indikerer at dette har eksistert trolig så lenge som elg har vært fanget i dem og hvor snøforholdene frambrakte sesongmessige vekslinger mellom bruk av leveområder. I den varmere perioden i midt-holocen (6-8 000 år siden) er det derimot usikkert hvorvidt slike trekktradisjoner eksisterte i noen stor utstrekning.

I hele elgens utbredelsesområde er årvisse forflytninger kjent mellom vinter- og sommerbeiteområder. Årstidstrekk er karakteristisk for områder med normalt store sesongvariasjoner i beite relatert til store snømengder. Det utbredte mønsteret er forflytninger mellom høyereliggende sommerbeiteområder med næringsrike beiter (og som er snørike om vinteren) og lavereliggende vinterbeiteområder som har mindre snømengder. Vanlige vinterbeiteområder er elvedaler og deltaområder. Årvisse forflytninger fra lavereliggende sommerbeiteområder til høyereliggende vinterområder er derfor særegent!

Åtte elger på trekk til vinterbeiteområdet. Foto: Tom Johansen

Flytellinger av Elg i Gausdal Vestfjell i perioden 1975 – 2012.

Sportellinger av elg ved veg i Murudalen og Gausdal Vestfjell i perioden 1988 – 2016. I løpet av denne perioden er det ikke blitt registret så mange spor i Murudalen som i 2016!