FANGSTGROPER

HVA ER EN FANGSTGROP FOR ELG OG HVA ER EN FANGSTGARD?

En jordgravd fangstgrop er en fallfelle anlagt i løsmasser for å fange dyr som ble lokket eller fysisk forhindret til å passere andre steder enn hvor en kamuflert åpning var anlagt. Jordgravde fangstgroper for fangst av elg og rein har vært anlagt i både korte rekker med et fåtall groper og lange rekker med mange groper. En rekke med sammenhengende fangstgroper kalles en fangstgard og hvor det var sperreinnretninger mellom disse gropene.

Sperreinnretninger mellom fangstgroper for elg er funnet bevart i myrer ved Dokkfløy i Nordre Land og Gausdal kommuner i Oppland. Fangstgroper inne i skog har sannsynligvis brukt stengsler av liggende trær og halv-felte trær mellom gropene. I et middelalderbrev fra Gausdal kommune i Oppland skrives det om at et dyregjerde var råtnet og som omfattet både groper og gjerde (note: i brev datert 7. desember 1412 omtales gjerder mellom groper som omhandler elgfangst i Espedalen. I 1700-tallsskrifter fra Sverige omtales slike sperringer ved at stenger ble plassert i fra det ene treet til det andre slik at den eneste åpningen var midt over gropen. Dette ble også beskrevet av P. C. Asbjørnsen; «..Elgen fangedes herved, at Træer fældedes og lagdes saaledes at de dannede gjærder i hvis Aapninger der vare anlagte Elggrave..»).

 

Bildet viser fangstgroper i en rekke som danner en fangstgard ved Olstappen ved bruk av LIDAR-scanning. Bildet er utarbeidet av Oppland fylkeskommune v/ Lars Pilø.

 

 

Foto viser en fangstgrop i kultursti ved Kittilbu Utmarksmuseum med sperregjerde bygd etter arkeologiske utgravninger og tolkninger av funn fra Dokkfløy. Foto: Kittilbu Utmarksmuseum

SENSASJONELLE FUNN KNYTTET TIL FANGST AV ELG VED DOKKFLØY

I tidsrommet 1986-88 ble det i Gausdal Vestfjell, i Gausdal og Nordre Land kommuner, foretatt omfattende arkeologiske undersøkelser i forbindelse med vassdragsutbyggingen av Dokkaelva. Området som ble neddemmet omfattet i alt ca. 9 km2.

Ved Dokkfløy er det i alt registrert fem fangstgropsystemer som totalt består av 121 groper fordelt på til sammen 10,5 km. Den lengste av systemene er over seks km lang. Gropene kan deles inn i to hovedtyper. Den ene typen har en tydelig voll plassert på to sider av gropen. Vollene synes alltid å være orientert mot trekkretningene og kan ha en høyde på over en meter. Dybden kunne være opptil 2,4 meter og ofte har bunnen en rektangulær form. Den andre typen mangler en slik tydelig voll på to sider men har i stedet en jevn voll rundt hele gropen. Disse gropene har en mindre dybde og en V-formet bunn.

Det ble i alt gjennomført utgravinger av 38 fangstgroper. Det ble i en av de utgravde gropene gjort funn av rester av en rektangulær kasse i bunnen laget av liggende godt bevarte halvkløyvinger av bjørk. I andre groper ble det i bunnen gjort funn av furu. Høyden til kassen fra flere undersøkte groper varierer mellom 80-100 cm. I sjiktet mellom bunnen og toppen har det blitt funnet halvkløyvinger med forkullet ytterved. Disse restene er tolket som innvendig kledning av gropen.

Det har blitt funnet fragmenter av furuspiler sammen med bjørnemose. Furuspilene har hatt bevarte lengder opp til 60 cm. Dette er tolket som benyttet dekkmateriale over gropen.

 

Bildet viser dekkmateriale fra fangstgrop for elg. Foto Eirik Irgens Johnsen Kulturhistorisk museum

På flere myrer mellom fangstgroper ble det foretatt flateavdekking med gravemaskin for å lete etter gjerdekonstruksjoner. Det ble på åtte av i alt ni undersøkte lokaliteter funnet gjerderester, og totalt nærmere 1 000 gjerderester. De eldste gjerderestene har vært laget kun av furu mens de yngre var i hovedsak laget av bjørk. Det ble funnet vidjer av vier og både hele stokker og halvkløyvinger. Gjerdene lignet mye på vår tids skigarder. Funnene av gjerder brukt som del av fangstgroper i lange rekker er noe av det mest sensasjonelle fra undersøkelsene i Dokkfløy.

”Ålgsgård” var et vanlig navn på fangstsystemet i Sverige og tyder på at et stengsel var en sentral del av anlegningen. Peder Chr. Asbjørnsen beskriver gjerder forbundet med elggraver i 1851: ”…Elgen fangedes herved, at Træer fældedes og lagdes saaledes, at de dannede Gjærder, i hvis Aapninger der vare anlagte Elggrave…”.

Bildet viserutgravninger av sperregjerder mellom fanstgroper for elg ved Dokkfløy, fra jernalder/middelalder. Foto: Universitetsmuseenes fotoportal, Petter Mattson-Høglund og Ragnhild Sjurseike, Kulturhistorisk museum

Foto viser en elg under vårtrekket i mai 1988 som passerer et rekonstruert sperregjerde hvor en tildekket fangstgrop befinner seg i åpningen. Hendelsen ble filmet ved Dokkfløy i Gausdal kommune i Oppland og var ledd i et praktisk forsøk med bruk av sperregjerde. Fangstgropen ble fylt med hardpakket snø og flere elger ble aktivt drevet mot fangstgropa. Elgen på fotoet passerte åpningen i sperregjerdet og balanserte på tildekkingsmaterialet uten å falle ned i gropen. Et tidligere forsøk med større avstand mellom skier/stenger i gjerdet førte til at en elg presset seg gjennom gjerdet uten å passere i åpningen ved fangstgropen.1 Selv om forsøket ble utført under våren foregikk trolig hovedfangsten av elg under trekket til vinterområdene. Foto: Fra filmen «Jakten på elgens historie….

HVA VET VI OM FANGSTGROPENES KONSTRUKSJON?

Utgravninger av fangstgroper har vist både liggende tømmerkonstruksjoner og stående stavkonstruksjoner. Disse gropene passet godt overens med beskrivelsene i et manuskript fra 1700-tallet med bruken av såkalte sparkefeller i Sverige. Sparkefellen var en kasse som var slik konstruert at når elgen falt ned i gropen ble den stående med alle bena så nære sammen i kassen at de var som sammenbundet og elgen kunne verken slå eller sparke sund gropen og kunne på den måten ikke komme seg opp. Elgen kunne på dette vis oppbevares noen dager før folk kom til. I manuskriptet nevnes også til at stengsler ble lagt på begge sider fra det ene tre til det andre hele strekningen bortetter slik at bare åpningen over gropen var åpen.

Den andre hovedtypen av groper framstår som store, runde og dype ofte uten noe mer bestemt bunnplan. Mye tyder på at denne groptypen kan ha hatt såkalt lokk-konstruksjon som Æschill Nordholm beskriver i Jämtland i 1749. Dette besto av et lokk laget av et rammeverk av stokker plassert over gropa med en rektangulær fallåpning i midten. Olof Joh. Broman detaljert om konstruksjon av fangstgroper fra tidlig på 1700-tallet i Sverige. Han beskrev at fangstgropen ble gravd

ca 2 meter dyp, ca 4 meter lang og halvparten så bred. Deretter ble den kledd med loddrett trevirke på alle 4 sider og tildekket med et kamuflasjelag. Han kalte dette for den gamle metoden. Senere ble gropene laget slik at veggene skrånet innover mot bunnen, slik at bunnen ble svært trang for elgbena. Det trange bunnkammeret skal ha vært 0,6 x 1 meter.

Begge groptypene forekommer både som enkeltgroper og i systemer også blandet sammen innen samme system. Det kan tyde på at de store runde gropene ligger på punkter som kan fange opp dyr fra flere kanter, mens groper med rektangulær bunn kan være spesielt bygd for å fange dyr fra en spesiell retning direkte mot kortsiden av kassen. Jordmassen fra gropene ble da også plassert spesielt i den retningen dyrene kom fra, slik at avstanden også økte merkbart til bunnen av gropa. Markerte hauger i trekkretningen er svært karakteristiske for mange fangstgroper.

De arkeologiske undersøkelsene ved Rødsmoen like nord for Elverum i Hedmark viste at de eldste gropene var bolleformet uten innvendig treverk. E. K. Barth fant noen svært intakte groper nær Hirkjølen i grensetraktene mellom Oppland og Hedmark. Utgravningene viste en laftet rektangelformet trebås av liggende furustokker som har vært halvkløyvinger og har ligget med rundsiden mot fallkammeret. Fallåpningen ble målt til 2,55-2,60 x 0,80-0,90 meter. I bunnen har målene vært noe mindre, men det ble ikke funnet sparkfelle i bunnen. I flere av disse gropene ble det funnet rester etter spiddestokker. Deler av trekonstruksjonen som vendte opp var brent åpenbart fordi forkulling gjorde trevirket mer holdbart. Det er også gjort funn av V-formede fangstgroper med spiddestokker i bunnen.

HVA KJENNETEGNER RESTER AV FANGSTGROPER I DAG?

Etter at fangstgropene gikk ut av bruk råtnet etter hvert det som fantes av treverk og indre konstruksjoner. Frost og tele førte til at jordveggene gled ned mot midten. Snart fikk de den formen slik vi opplever gropene i utmark, og hvor de fleste overflatespor er utslettet og borte. I dag oppdager vi fangstgroper for elg som sirkelformede eller ovale groper i jord med ofte en godt synlig oppkastet jordvoll som ligger rundt gropen. Mens kullgroper er relativt grunne er fangstgroper ofte dypere selv etter lang tid. En del fangstgroper ble imidlertid fylt igjen med stein. Ofte ligger flere fangstgroper i en sammenhengende rekke.

HVOR FINNER VI FANGSTGROPER FOR ELG I NORGE

Jordgravde fangstgroper for elg i Norge finnes med et størst antall på indre Østlandet og i Trøndelag. Dalførene Østerdalen og Gudbrandsdalen i Hedmark og Oppland har et spesielt høyt antall registrerte fangstgroper (hvor mange ligger i Askeladden?). Fangst-groper for elg er vesentlig færre og dels fraværende i kystnære områder, men dette er likevel ingen dokumentasjon om at elgen har vært borte fra faunaen i visse områder. Elgen kan ha vært beskattet av metoder som ikke har etterlatt spor som lenger eksisterer i dag. Selvskudd med spyd og snarefangst kan ha vært utbredt i tillegg til bruk av håndvåpen.

(note: Innenfor en strekning i Gausdal kommune i Oppland, fra Svatsum og nord-vestover langs Espedalsvannet som strekker seg over ca. 25 km, har 376 fangstgroper blitt registrert fordelt på 26 fangstgarder. Konsentrasjonen av fangst i dette området må tolkes slik at trekket var svært konsentrert. Det er funnet ca. 800 fangstgroper fordelt på ca. 50 fangstgarder på vestsiden av hele dalføret fra Auggedalen til Espedalen innenfor Gausdal kommune. Et stort antall fangstgroper er i tillegg registrert både sør, nord og vest for Gausdal. I et middelalderbrev fra 1412 i Gausdal kommune framgår det at minst fire personer på samme tid brukte fangstgroper i Espedalen, og dette er en indikasjon på at elgen forekom tallrikt på den tid).

BLANT DE SISTE FANGSTGROPER FOR ELG PÅ DEN SKANDINAVISKE HALVØY

Nye fangstgroper for elg ble anlagt i Jämtland i Sverige i 1820-årene, og så sent som i 1860-årene skal fangstgroper for elg ha blitt benyttet i dette området. En av de mest detaljerte seneste beskrivelser ble gjort av jegeren og forfatteren Gustav Schröder som opplevde under jakt i Fryksdalen i Värmland i Sverige, sørøst for Kongsvinger, at hans jakthund falt ned i en ferdig gildret fangstgrop for elg i 1852 (note: Dette førte til at Schröder først oppdaget en «stånggård» med en åpning hvor en kamuflert grop var anlagt. Deretter oppdaget han en kvesset staur som var festet i bunnen midt i gropen. Det viste seg at en fattig husmann uten gevær i sitt eie hadde gildret gropen og uttalte til Schröder; «Åh ja, nog bruka vi groparana, sagde han, «men det är dåligt med fångsten nu för tiden, vi kunna ej gillra dem, så länge boskapen är i fäbodarna, och när säterjäntorna fara ur skogen, är rätta tiden för fångsten förbi», sade han och drog en djup suck. «Jag har ingen älg fått på flera år». Det endelige forbudet mot gropfangst av elg kom i 1864 i Sverige, året etter at forbudet kom i Norge.

Kilder:

Jakobsen, H. og Follum, J-R. 1997. Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets kursinstitutt. 248 s.

P. Chr. Asbjørnsen. 1851. Elg og Elgjagt. Illustreret Nyhedsblad. Nr 1-2.

Broman, O. J. 1914. Glysisvallur, utgiven av Gästrike-Hälsine nation del III:3, Uppsala (manuskript 1700-talet).

Lange, C. C. A. og Unger, C. R. 1855. Diplomatarium norvegicum Oldbreve tredje samling. P. T. Mallings Forlagshandel. Christiania. (diplom nr. 610)

Jacobsen, H. 1989. Et rekonstruert fangstanlegg ved Dokkfløyvatn. Viking 114-132

Jacobsen, H. 1993. Naturens tilfeldighet – Menneskets glede. Bruken av ressursar ved Dokkfløyvatn gjennom 8 000 år. Særtrykk nr. 1. Kittilbu Utmarksmuseum 11 s.

Asbjørnsen, P. C. 1851. Elg og Elgjagt. Illustreret Nyhedsblad. Nr 1-2.

Scröder, G. 1899 Jakt, fiske och vildmarksliv samt berättelserna björnjägaren Jan Finne i Hyttskogen. G. Asplunds Bokförlag. Stockholm.

Bakke, Ø. 1984. Dyregravene på Hardangervidda. En skisse av deres forekomst og bakgrunn. Årbok nr. 10 Norsk Skogbruksmuseum 1982-1984.

Ekman, S. 1910. Norrlands jakt og fiske. Uppsala.

Lange, C. C. A. og Unger, C. R. 1855. Diplomatarium norvegicum Oldbreve tredje samling. P. T. Mallings Forlagshandel. Christiania. (diplom nr. 610)

Bye, J. 1997. Vide vidder i vest. Allmenningstyret i Gausdal. Thorsrud as Lokalhistorisk Forlag. 390 s.