Vinterbeiteområdene i Gausdal Vestfjell og Murudalen med tilgrensende områder

Fra vintertelling av elg i Gausdal Vestfjell utført av Gausdal Fjellstyre. Elgene på bildet oppholder seg i høyereliggende bjørkeskog (se neste oversiktsbilde) Foto: Kjølv Falklev

Elgens vinterbeite i normalt snørike områder er i hovedsak knyttet til trær og busker. Viktige beiteplanter i feltsjiktet, som blant annet blåbærlyng, utnyttes utover høst og tidlig vinter fram til at plantene blir utilgjengelige på grunn av snøen.  Av trær og busker er rogn, osp og selje høyest ettertraktede beiteplanter. Furu og einer er middels ettertraktede mens elgen unngår å spise bjørk dersom andre beiteplanter er tilgjengelige. Vanlig bjørk i fjellskog har imidlertid større næringsverdi enn i lavlandet. Om vinteren spiser elgen kvist fra lauvtrær, og undersøkelser har vist at fordøyeligheten avtar raskt med økende diameter på kvisten hos bjørk men ikke like mye for rogn, osp og selje. Som følge av at snøen ofte vil dekke vier og einer «presses» elgen over til å beite på bjørk dersom andre lauvtre og furu ikke finnes. Med rikelig tilgang på furu vil dette treslaget dominere som vinterbeite. Høyereliggende furuskog har imidlertid redusert både frøproduksjon og spiring foruten at småplanter i snørike områder er utsatt for soppsykdommen snøskytte. Elgens vinterbeite kan variere mye fra år til år påvirket av snøforholdene. En vinter med mye snø eller svært lite snø innebærer ofte et helt annet beitemønster enn en vinter med normale snøforhold. Om vinteren har også elg et redusert stoffskifte.  Elgen har tilgang på mindre beiteplanter av høy kvalitet og har vanligvis det laveste inntaket gjennom året i månedene februar-april.

 

 

Oversiktsbilde med vinterbeitende elg i høyereliggende bjørkeskog, nær 1000 moh. Fra vintertelling av elg utført av Gausdal Fjellstyre i Gausdal Vestfjell. Foto: Kjølv Falklev

Vinterbeiter for trekkelg på 1970-1980-tallet i Gausdal Vestfjell og i Langmorkje

Det omfattende viltforskningsprogrammet Elg-Skog-Samfunn undersøkte elgens vinterbeite i Gausdal Vestfjell (fra ca. 850-1 100 meter over havet i Gausdal kommune) og Langmorkje almenning (ca. 950 meter over havet i Vågå kommune) gjennom siste halvdel av 1980-tallet.

Vinterbeitet i Gausdal Vestfjell var bjørkedominert fjellskog med noe vier, einer og svært lite av andre lauvtrearter. Furu hadde ytterst liten eller helt manglende foryngelse som blant annet skyldes elgbeite. I disse undersøkelsene viste det seg at bjørk utgjorde 65 % av vinterkosten mens einer og vier utgjorde 35 %. Om vinteren ble elgen i dette området funnet å leve på et eksistensminimum og den var derfor sårbar for forstyrrelser.

I Langmorkje var beitet furudominert fjellskog med litt vier og bjørk. Ofte var vier og einer dekket av snø og var i liten grad tilgjengelig for elgen. Her dominerte furu fullstendig som vinterkost. I dette området ble produksjonen av vinterbeite funnet å være om lag seks ganger høyere enn i Gausdal Vestfjell.

Fra vinterbeiteområdet i Dokkfaret, Gausdal Vestfjell, med stor beitepåvirkning på bjørk og furu. Bjørka er tilgjengelig over snødekket, og kun et fåtall utvikler seg til trær. Foryngelse av furu finnes knapt. Bildet er tatt på midten av 1980-tallet, med noe større konsentrasjon av elg enn i dag. Foto: Jarle Bye

Vinterbeiter for trekkelg i Gausdal Vestfjell – Murudalen i dag

Med bakgrunn i innsamlede data fra 1) flytellinger vinterstid gjennom ca. 40 år i Gausdal Vestfjell, 2) tellinger gjennom ca. 40 år av kryssende spor over faste traseer om våren fra elg som tekker sørover, 3) et stort antall gjennomførte vinterbeiteundersøkelser og 4) radiomerkede elger har vist vinterbeiteområder som dekker store områder; Dokkfaret i Gausdal kommune, Murudalen i Nord-Fron og Sel kommuner, deler av Sjodalen og Randsverk i Sel og Vågå kommuner. Over tid har det vist seg at konsentrert og hardere beiting flytter seg rundt innenfor hele dette området.

 

Trekkelg på vei sørover gjennom Murudalen. Foto: Finn Audun Grøndahl

Murudalen er et stort og viktig vinterbeiteområde med furu som viktigste beiteplante. Foto: Finn Audun Grøndahl

Fra et hardt beitet ungufurfelt i Langmorkje almenning. På høyre side tidligere og nåværende fjelloppsynsmann hhv Hellebergshaugen og Harald Bolstad. Foto: Finn Audun Grøndahl.

Fra et hardt beitet ungufurufelt i Langmorkje almenning. På høyre side nåværende og tidligere fjelloppsynsmann i Fron statsalmenning hhv Harald Bolstad og Finn Hellebergshaugen. Foto: Finn Audun Grøndahl.

Hva forteller eldre skriftlige kilder om elgtrekk?

Eldre skriftlige kilder indikerer at elgen også har hatt forflytninger mellom sommer- og vinterbeiteområder tilbake i tid. I 1785 ble det skrevet av presten Hiorthøy om at elgen ikke fantes “bestandigt” i Heidal;

«Els-Dyr eller Elg (Cervus cornibus acaulibus palmatis) har her tilforn været i stor Mængde, førend Skovene bleve udhugne, men ere nu mere sjeldne og findes allene i de største Skove, som i Hedalen i Vaage Præstegield, men deres Opholdsted sammesteds er ikke bestandigt, og skydes ei heller formedelst det Kongelige Forbud. Ulvene ødelægge de fleste, som naar Sneen er saa haard at Dyret træder igiennem og Ulven gaaer oven paa, i en hast kan dræpe dem. Deres Kiød er grovere end hiortens og Reensdyrets. Fra de ældgamle Dage findes her paa adskillige Steder Levninger af de saa kaldede Elgs-Graver, hvori dette Dyr fangedes».

De mange sporene av fangstgroper, og som danner lange sammenhengende rekker, er også sterke indikasjoner på trekktradisjoner hos elg enda lenge tilbake i tid.

Kilde: Hiorthøy, H. F. 1785. Beskrivelse over Gudbrandsdalen Prostie i Aggerhuus Stift i Norge. Første Deel. Kiøbenhavn.