Utdrag fra sluttrapporten “Elg – Skog – Samfunn”

Forskningsprogrammet «Elg – Skog – Samfunn» ble startet i 1984 og hadde som formål å framskaffe data som skulle sikre en samfunnsmessig optimal forvaltning av elgstammen. Et av hovedformålene ved «Elg – skog – Samfunn» var å kartlegge omfanget av vandringer mellom sommer – og vinterområdene i et utvalg norske elgbestander. For å kartlegge elgtrekket ble det benyttet radiotelemetri med peiling fra bakken og fra fly.

I områdene Troms, Åsnes og Gausdal er det til dels funnet lange vandringer for elg. Flere dyr trekker mer enn 50 km i luftlinje mellom vinter – og sommerbeiteområdene. Dyrene som ble merket i Gausdal Vestfjell trakk hovedsakelig i Sørøstlig retning. Mange til områder vest for Mjøsa. Sportellinger om våren av antall dyr som trakk ut fra området, viste at i perioden 1980 – 83 trakk i snitt 166 dyr ut av området. Vinterbeitebestanden ble i samme periode antatt å være 263 dyr. Dette innebærer at ca. 63 % av vinterbestanden besto av trekkdyr. Denne andelen overensstemmer svært godt med at 19 av 26 radiomerkede elger (79 %) ble funnet å trekke ut fra dette området.

Vandringer i forhold til kjønn

Hovedvekten av merkingen ble lagt på hunndyrene. I tillegg ble merkinger fra Stor-Elvdal og Løten inkludert for å få en tilstrekkelig materialestørrelse for oksene. Dersom man betrakter materialet for de trekkende bestandene som et hele, var det ingen signifikante forskjeller mellom kjønnene i fordelingen av trekkedistanse. Det var imidlertid en svak tendens til at en større andel okser enn kyr oppholdt seg innenfor en avstand på 20 km fra merkestedet. Denne forskjellen var spesielt stor blant dyrene merket i Gausdal Vestfjell. Her ble 54 % av oksen funnet innenfor en radius av 20 km fra merkestedet. Derimot trakk 82 % av kyrne lengere enn dette. Fordelingen av trekkdistanse var derfor i dette området signifikant forskjellig for de to kjønnene. Det ble ikke funnet en signifikant forskjell i vandringslengden for de ulike kjønnene i de tre andre områdene.

Betydningen av snøforholdene for trekkets omfang

Vintrene 1988/89 – og 1989/90 manglet lengre perioder med snødekke i de lavereliggende delene av Hedmark. Dette medførte at trekket fullstendig endret forløp. Dyrene trakk kortere og ble stående lengre nord i nærmere tilknytning til sommerområdene. Her oppholdt de seg særlig i habitatstyper som var lite brukt de andre vintrene. Nemlig i bratte lier med hogstmoden granskog hvor de beitet blåbærlyng.

Diskusjon

Det er blitt foreslått at trekkmønsteret hos norsk elg kan deles inn i tre hovedkategorier. Den ene hovedtypen besto av dyr som var relativt stasjonære gjennom hele året med små forflytninger. Den andre hovedtypen besto av dyr som trakk relativt lite retningsbestemt i varierende lengder, og kan beskrives av trekkmønsteret i Troms og Nord-Trøndelag. I den siste hovedtypen skjer det en klart retningsbestemt forflytning av en stor andel av vinterbestanden mellom et vinter – og et sommerbeiteområde. En variant av dette er når en bestand benytter vinterområdet til en annen bestand som sommerområde. Dette siste tilfellet er observert i oppland hvor dyr fra vinterbeiteområdene i Murudalen brukte Gausdal Vestfjell som sommerbeite.

Sæther, B-E., Solbraa, K., Sødal, D.R & Hjeljord, 0. 1992. Sluttrapport Elg-Skog-Samfunn – NINA forskningsrapport 28: 1- 153.

 

Snødybden ser ut til å være nøkkelstimulus for trekk. Trekket om høsten til overvintringsområdene er gjerne en langsom vandring etter hvert som snødybden øker. Derimot skjer trekket tilbake til sommerområdet raskt. Elgen starter ofte trekket ved en snødybde på ca. 40 cm, og de første til å vandre ut er ku med kalv.

Hjeljord, O (2008) Viltet – biologi og forvaltning. Tun Forlag AS 2008. 1.opplag. s 156 – 157.

Elg med nylig påsatt radiosender nr. 153 under prosjektet Elg-Skog-Samfunn på 1980-tallet i Gausdal Vestfjell og Murudalen. Foto: Tore Røbergshagen