Appell til det norske folk om å bevare bjørnen


«Det knaker tungt i skogens dyp,
Det rasler gjennom busk og bar,
Og over markens kravl og kryp
Går bamsens fotefar.
Han rusler trutt og trett i hi,
Når sommerleken er forbi –
En ensom drott fra mo og myr,
Fra fjell og eventyr.

Han har et tusenårig hjemI disse stolte skogers prakt.
Hans stumme sjel blev ett med dem
I samme ro og makt.
Og bak det lodne bjørneskinn
Har folket kjent sitt eget sinn;
For om vi sloss i mark og ur:
Vi er av en natur.

Den gamle kjenning som vi jog
Så fredløs over hei og fjel
Og rydder ut i Norges skog
Med hund og riflesmell –
Det er en del av landets trekk;
Du savner det når det er vekk,
Så sant din barndoms grep betatt
Mot eventyret skatt.

For bamsen, tung og urtidsgrå,
Med dyrets brune barneblikk,
Er selve underet, som vi så
I skogenes mystikk.
Og hviler underet i sitt hi:
Senk riflen, jeger, gå forbi!
La oss få møte det igjen
Som fiende og venn!»

Rolf Hjorth Schøyen

Denne appell ble skrevet mens det ennå
fantes noen brunbjørner i igjen i Vassfartraktene.
Appellen er enda mer aktuell i dag.