Museets bærebjelker

Vi lever hver dag i spennet mellom 1200-tallet og 2014. Jobben som håndverker på et folkemuseum er som å gå inn og ut av en tidsmaskin- vi reiser gjennom kulturhistorien, fra et håndverksfaglig perspektiv vel og merke.

Les kronikken til tømremester Ole Thorstensen i Morgenbladet som startet debatten om status og bevaring av de manuelle yrkene.

Les Jonas Gahr Støre sitt svar, “Kloke hender og hoder”, her

Turgåere og besøkende ved Hadeland Folkemuseum opplever ofte noe som «skurrer» i de gamle omgivelsene. En hvit og ny tømmerstokk lyser opp blant mørke, tjærede stokker fra forrige århundre. En bygning med torvtak står kledd i hvit presenning og stilas.

Kjell Sørum og Olav Fossum: Begge tømrere som etter mange år på Hadeland Folkemuseum fortsatt brenner for bygningsvern og kulturminnevern: «Vi gjør en viktig jobb, i et yrke som dessverre opplever en bekymringsfull nedgang i rekruttering og status»

For nå som sommermuseet har stengt dørene er det nok å ta tak i: «For å relatere det til noe folk flest har erfaring med. Hvor mye arbeid er det ikke med ett, moderne bolighus. Her har vi nærmere førti, og de er både mye eldre og i mye dårligere stand».

De første bygningene kom til Hadeland Folkemuseum for hundre år siden, men disse husgavene var ikke alltid motivert av et ønske om historieformidling og arkitektoniske og tidstypiske utstillingseksempler. Husene var ofte falleferdige bygninger som hadde utspilt sin rolle som brukshus, og som ikke hadde andre framtidsutsikter enn å ende som fyringsmateriale i kalde gårdshus. Med profesjonaliseringen av museumsvesenet på 60-70-tallet kom de første håndverksstillingene og ga en oppsving for bygningsmassen.

«Det paradoksale er at publikum kommer til museet for å se på autentiske bygninger fra tidligere tider. Men selv om vi har flere, ofte nyere bygninger som i stor grad vises frem slik de sto og ble brukt, blir det mye kvalifisert gjetting og leting i arkiv for å gjenreise de gamle husene til slik de var», påpeker Olav.

Som med historie for øvrig er ikke bygninger statiske. Hverken i form eller funksjon. Mange av disse bygningene hadde allerede gjennomgått store endringer da de kom til museet på begynnelsen av forrige århundre. De gamle tømmerstokkene ble kledd med panel, og torvtak- som vi ser på noen av husene i dag- vet vi ikke en gang sikkert om var vanlig skikk på Hadeland. Gamle branntakster og andre dokumenter kan gi en pekepinn om hvordan disse husene har sett ut til forskjellige tider, kombinert med avveininger av praktiske tilpasninger med tanke på vern for fremtiden. «Det er klart at bølgeblikktak hindrer fukt og råte bedre enn gamle taksteiner, og på 70 tallet brukte de en periode impregnert treverk, men da mister man jo mye av det historiske og estetiske elementet», sier Olav, «og klimaendringene har dessuten ført med seg et varmere og fuktigere miljø som heller ikke gunstig for bevaring av gammelt treverk.»

Selv om en håndverkers dag er hektisk, med mange bygninger, takreparasjoner og lekkasjer som stadig melder seg, lever de i en ganske annen hverdag enn sine forgjengere.

«Vi blir matte når vi ser hvilke ferdigheter folk har hatt før i tiden. Med to hender og ei øks har de laget de mest utrolige løsninger, behersket avanserte tekniker, og funnet frem passende materiale av høy kvalitet som står seg mye bedre over tid enn det vi kan skilte med i bygningsverden i dag».

Men Kjell og Olav ser med bekymring på den dalende statusen og interessen for håndverksfag. «Det er rekordlav rekruttering til utdanningsplassene, og alt for få lærlingeplasser. Det er fint at folk fra fattigere land kan komme til Norge og få jobb, men det er bekymringsfullt dersom nordmenn blir stående igjen uten kompetanse om elementære ferdigheter og jobber i service- og håndverksnæringen. Arbeidet som håndverker er fysisk og til tider krevende, men det er en viktig og givende jobb! Vi må ikke komme dit som samfunn at alle skal jobbe på kontor, og at yrkesfag bare blir oppfattet som arbeid for de som ikke gjør det bra nok på skolen. Heldigvis er det kommet signaler fra blant annet Jonas Gahr Støre og debatten i Morgenbladet som tyder på økt bevissthet rundt viktigheten av å bevare nettopp denne fagkompetansen.»

For jobben som museumshåndverker er ikke “bare en jobb”, her må du brenne for det du driver med. Gjennom å ivareta kulturhistorien kan vi formidle til kommende generasjoner hvordan vårt lokalsamfunn har forandret seg frem til i dag og de voldsomme endringene vi ser i tettstedsutviklingen. Husene på museet forteller historier om tidligere samfunn med store forskjeller, fattige husmenn og rike bønner, og det byggetekniske viser dette med stor tydelighet. Fra de intrikate og mangfoldige teknikkene i storgården Grinaker, til de langt enklere stuene. Ikke minst forteller husene fra før til nå en historie om hvordan kunnskap om teknikk og materialbruk har gått fra å være preget av flid og kvalitet, til langt raskere, billigere og ofte dårligere løsninger  i dagens samfunn.